En liten timeout for å hylle strategispillenes snille onkel
 
I mange år har jeg forsøkt å definere hva jeg liker som gamer. Man vil helst ha det covered når man gjør fremtidige investeringer i spillbiblioteket sitt. Jeg er så heldig at jeg kan definere det jeg liker med spill utifra étt eneste eksempel. Og denne måneden fyller denne besettelsen 11 år.
 
1994 var året som gjorde meg til gamer. Nintendo kalte 1994 for "The Year of the Cartridge", og Sega Saturn og Sony Playstation hadde nettopp kommet ut på markedet. Commodore gikk konkurs, 3D Realms blir stifta av Apogee, og Silicon & Synapse pynter seg med det nye navnet Blizzard. Personlig var 1994 "The Year of teh Diskett" for undertegnede. Jeg fikk mast til meg en splitter ny Compaq Presario 486 med 8 MB RAM. Hawt. Maset kom utelukkende fordi Doom II gjorde sin seiersgang rundt i gutterommene til kompiser and we wantsed it. Syndicate, Doom og Theme Park regjerte og la en annerledes ramme rundt julefeiringen.
 
Men det som virkelig var siste puss på nerdebrillene kom en dag på skolen under den rutinemessige utvekslingen av kopierte disketter. Min dengang atskillig mer kvisete kompis viftet rundt med et eksemplar av datidens svar på hardcore piratkopiering og warez haxx1ng: et fotokopiert A4 ark med start-kodene. Eneste grunnen til at det kilte interessen min var at han hadde benyttet seg av en m4d c00 clipart for å dandere overskriften "X-COM UFO Defense".

Spillet ble iallefall bestilt, og gjennom den intrikate prosessen med Copy *.* til A: med kanskje en liten pkzip her eller der så satt jeg foran et spill jeg ikke skjønte en dritt av. UFO: Enemy Unknown eller X-COM: UFO Defense som det er kjent som i statene er til å begynne med fullstendig ubegripelig. Det har et unikt interface som det tar litt tid å finne ut av, og når man er 14 år med begrensede engelskkunnskaper og et piratkopiert spill som vanlig ikke følger med manual så er det et under at jeg fikk det til.
 
Men det gikk. Hver gang jeg fikk til noe nytt så ga det meg fyring til å fortsette å spille og det åpenbarte seg et spill med nesten ubegrenset dybde og spilleglede. Som øverstkommanderende i et organ som er satt til å etterforske og stoppe angrep fra UFOs. Dette gjør du gjennom å bygge baser og skyte ned UFOer og angripe landingsplassen med bakkestyrker.
 
Spillet virkelig parkerte alt annet jeg spilte de neste årene og siden har jeg ikke eid en datamaskin som ikke har hatt det permanent installert på disken. For tiden går jeg rundt med en flashdisk med en kopi av spillet sånn i tilfelle rottefelle.


Basebyggingen er enkel, mens driften av basene kan være så komplisert som du ønsker. Fra basen din kan du forske på nye teknologier, produsere våpen og utstyr, leie og trene soldater, og overvåke kostnader og lagerkapasitet. Her er det MYE å kose seg med om man liker økonomi delen i strategispill (som SimCity, Civilization og Ports of Call). Du må sørge for at soldater og fly har våpen og ammunisjon, radarsystemer er på plass og at du har nok forskere og ingeniører. Hele spetakkelet skal betales med et budsjett som oppdateres hver måned basert på hvor aktiv du har vært.


I den taktiske delen går spillet inn i tørn-basert strategi der du styrer soldatene dine gjennom et tilfeldig konstruert terreng for å uskadeliggjøre gjenlevende romvesen og samle verdifulle våpen og informasjon.
 
Tilsammen utgjør dette en gavepakke til strategifans. Spillet er dynamisk og man kan få en helt forskjellig opplevelse ved andre gjennomgang. Det at den taktiske delen har "random" sammensatte brett gjør at man aldri risikerer å havne i samme område og dermed kjenne seg igjen og vite hvordan man best kan løse oppdraget.
 
Det er helt fantastisk at man har kunnet lage et slikt spill i 1994, og det skriker etter en remake og kanskje spesielt en versjon til Nintendo DS. Det er blitt gjort noen veldig lugubre forsøk av østeuropeiske Altar Interactive, men de har gått fullstendig på snørra når det gjelder stemning og i det hele tatt det å få med seg alle gameplay elementene fra orginalen.
 
Nei, orginalen regjerer fremdeles, og takket være tegneseriegrafikken på spillet så overlever man å spille det selv den dag idag. Jeg har ikke for vane å gulpe opp gamle spill til stadighet, men X-COM har jeg faktisk spilt i 11 år og det er fortsatt den mest dynamiske og taktiske spillopplevelsen jeg kan tenke meg, og det fortjener all heder og ære det har fått.
 
Nå har det vel seg slik at min begredlige forklaring av spillet antakeligvis avskrekker de fleste, og det finnes nok med folk som påstår at deres favoritt er verdens beste spill og at absolutt alle burde prøve det. Jeg bare paster tilfeldigvis linken under også kan dere gjøre hva dere vil med den *plystre*

Last ned spillet GRATIS (og lovlig) her.

Les Gamespot’s Greatest Games of All Time feature her og personlige minner her.

Dante out.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende