Mer utskeiende pisspreik fra London ensues…
Forhåndsbestilling og beskjeden avholdenhet er for meg den viseste vei når det kommer til lansering av nye konsoller. Jeg er som regel ikke den som står i kø utenfor butikken på lanseringsdatoen og fryser nøttene av meg. For at jeg skal gidde det skal det være snakk om en ganske så betraktelig sosial gevinst eller unntakstilstand. Faktisk er det eneste eksempelet jeg kan erindre en spesielt rævkald kveld utenfor Game i Malmø sammen med en gjeng World of Warcraft kåte guildkompiser.
Xbox 360 var intet unntak. Som fanebærer for den nye generasjonen TV-spill ble lanseringen møtt med et megaentusiastisk "mjavel?" av undertegnede. Det er kanskje ikke så overraskende at det er spillene som selger konsollen, og 360 tilbød absolutt nada over moderat interesse ved lansering. Bedre grafikk, kraftigere prosessor og hyllester fra karismatiske PR-personligheter er vel og bra, men som vi så i forrige generasjon så klarte PS2 å klore seg fast i lederposisjon til tross for at Xbox lanserte over et år senere.
For hvordan Microsoft har prestert å skrive om reglene for konsollspesifik gaming med sitt achievementssystem og marketplace er en annen bloggpost nødvendig.
Men jeg blir som regel overbevist etter en stund når kvalitetsspillene begynner å komme, og for meg så er den nye generasjonen innledet med Ghost Recon: Advanced Warfighter. Jeg var så heldig å få prøve dette spillet rett før lansering og bestilte meg en 360 dagen etter. En uke senere fikk jeg endelig plukket opp min forhåndsbestilte kopi av spillet og samme kveld var spillet unnagjort i første omgang.
Ubisoft driter jo Tom Clancy spill som om de har gått på en streng Tom Clancy diett med aktiv Tom Clancis bakteriekulur i to uker og kjenner forskjellen. Av de tre franchisene de ubeskjedent plastrer navnet hans på (Rainbow Six, Splinter Cell og Ghost Recon) så er det Ghost Recon som er og blir min store favoritt, ene og alene på grunn av det første spillet i serien. Selv om jeg hater alt ved fransk kultur må jeg si at bare ordet magnifique beskriver det korrekt. Så hopper vi elegant over oppfølgeren som etter min mening aldri har eksistert og lander på Advanced Warfighter som gjenoppretter seriens ære mer effektivt enn en jomfruhinnetransplantasjon.
Ved første øyenkast så virker GRAW klin likt Full Spectrum Warrior. Spesielt måten man styrer teamet sitt på og settingen. Men GRAW har unngått fallgropene FSW gikk på snørra i, og klarer faktisk å holde på interessen lengre enn to brett.
Jeg har sverget på å aldri igjen ta ordet "fotorealistisk" i min munn siden jeg dro den i sammenheng med Unreal for nesten 10 år siden, men mitt vokabular er ikke velutviklet nok til å finne på et annet ord for møtet med Mexico City i spillet. Kanskje hyperrealistisk er bedre. Du vet typen postkortbilde som har tatt flere timer å ta og kjørt et par runder igjennom diverse manipulasjonsprogram for det lille ekstra.
Byen er gjenskapt på en så vakker og naturtro måte at selv kjipe mellomsekvenser der man sitter i et helikopter og utsettes for pinlige statusoppdateringer fra mennesker beskrevet lengre ned i bloggen blir en visuell gavepakke. Man spaner utover en uendelig stor og vakker by med røykskyer som understreker konflikttemaet på en überelegant måte. En vis mann med skjegg hadde et poeng i det at om overgangene i spillet hadde vært sømløse så hadde effekten vært så uendelig mye større.
Du vimser rundt i et tilsynelatende åpent urbant område og du må utnytte et kontekstsensitivt landskap og din teknologiske overlegenhet til å fullstendig pulverisere enhver motstand. Arsenalet ditt består av fiffige Bond liknende gadgets som gevær som kan sikte rundt hjørner, fjernstyrte flygende roboter og nattsyn som på magisk vis kan brukes i fullt dagslys. En velsignet gang iblant får man også lov til å gi ordre til tanks og helikoptere som fungerer som dine personlige weapons of m4d destruction.
Egne brett er tilegnet den massive pwnage som er snikskyterrifler som kan penetrere vegger og helikoptermonterte miniguns som kan penetrere den kinesiske mur, planeten, hubbelteleskopet i atmosfæren på andre siden, månen og muligens stjernen vi roterer rundt. Alt som en selverklært krigsavhengig pasifist måtte ønske.
Nevnte jeg eksplosjonene?
Men spillet er ikke uten sine feil, og de med litt annerledes smak enn meg kan muligens finne de ødeleggende.
For det aller første, dine datastyrte våpenbrødre er så infernalsk stupide at jeg flere ganger måtte parkere de i et avsideliggende hjørne før et avgjørende slag så jeg kunne slippe å gjenopplive de eller kaste bort tid på å beordre en av de gjenlevende å gjøre det samme. Det siste man behøver når man er midt i shits creek er å bekymre seg over disse glamourmodellene i kevlardrakt. Selv da har jeg opplevd at de har kommet vraltende ut fra gjemmestedet sitt når jeg blir skutt på og blir meid ned momentant. Det kan da ikke være så jævlig vanskelig i disse dager å utstyre datastyrte karakterer med evnen til å søke dekning, eller ihvertfall ha vett nok til å følge direkte ordre.
Settingen er perfekt for en realistisk krigssimulator, men utvikleren gjør flere effektive forsøk på å ødelegge nytelsen med noen absurd malplasserte sidekarakterer. Folkene du tar ordre fra varierer fra en hee-haw general i offisersuniform fra andre verdenskrig, en afro-amerikaner i dress som heter noe like politisk korrekt som Bubba Joe og har en voice acting som tilsier at han ble headhuntet fra reketråleren sin i den mørkeste delen av Louisiana sumpen til det hvite hus og presidenten selv. Sistnevnte har satt opp en webcam på kontoret sitt og gir deg ordre omtrent på tilsynelatende sigarpåvirkede innfall.
Denne helt jævlige chatgruppen driver og plager deg med jevne mellomrom sånn nesten på trass for å ødelegge den realistiske stemningen. Må man på død og liv opphøye karakteren du spiller til den viktigste personen i universet? Det virker nesten som om utvikleren legger opp til at du i oppfølgeren gir ordre til presidenten, får Bubba Joe plukke bomull på ranchen din og har generalen til å drive inn kveget. Stereotyper hadde jeg helst vært foruten i akkurat dette spillet. De hører hjemme i Metal Gear universet.
Minst like latterlig er måten spillet avsluttes på (Jaja, slapp helt av. Skal ikke spoile noe), der den onde generalen du hittil har bekjempet gjennom strategiske slag og velplasserte headshots plutselig blir opphøyd til en superskurk. Det var nesten så jeg lurte på om jeg hadde låst opp et hemmelig område gjennom å sprenge samtlige kjøretøy i spillet og ble presentert med en forhåndsvisning av Spiderman 3 siden den onde General Texmex Porque Maria plutselig dukka opp på skjermen min og begynte å prate til karakteren min direkte. Whyyyyy is his head so big?
Spillet er dessuten alt for kort. Dette er desverre en tendens som er økende i nyere spill der utvikleren bruker mer og mer tid på å utvikle multiplayer biten.
Merk hvordan jeg er bedre til å beskrive det jeg ikke liker. Det betyr IKKE at disse tingene plaget meg nevneverdig, men de hindrer spillet i å bli kåret til spillet jeg vil gifte meg med 2006. Jeg er bare en bitter mann og er derfor lett hengiven til den mørke siden. GRAW får uansett seks gummikyllinger og status "killer app" til Xbox 360.
Spørsmålet er bare hvor mye mer nyskapende det hadde vært om det hadde kommet ut før Full Spectrum Warrior.
P.S.
Jeg har merket meg at enkelte anmeldere savner sivil tilstedeværelse i gatene, men et statskupp er vel neppe tidspunktet for hvermansen å utforske utelivet på. Et busslast med fete amerikanske turister på utkikk etter reseptfrie medikamenter hadde likevel vært et velkomment mål for mine granater.
- Dante
Kjettingnub.
Kjettingnub.