Jepphepp.
Da er Dante på bisnissreise igjen. Denne gang til et betraktelig mindre barbarisk land enn de mørke edifiser av R’lyeh, vagt tilhintet av den gale araber.
Jeg var 14 første gang jeg besudlet engelsk jord, og førsteinntrykket var, skal vi si miserabelt? Ja det skal vi. London er og blir en mørk og trist tåkedott på denne jord, befolket av mennesker som utvilsomt har både en og to dyptvannsfisker i slektstreet. Og jaggu henger førsteinntrykket fremdeles igjen. Ut av vinduet nå er det bare regn, tåke og grå tristesse. Blæ.
Men det tok ikke mange timene før byen hentet seg betraktelig inn. Etter en ufyselig halvtime med rævdilting etter klesshoppende opphav ble jeg behørig parkert i det mamma senere døpte "barnehagen for pubertale tenåringsgutter", eller som jeg liker å kalle det: Salomons Tempel, Indre Sanktum, Fantomets Hule, Edens Hage, Kaptein Sabeltanns Skattekiste, Eldorado, Narnia, Valhall, Nirvana, Landet til Vest eller Charlie’s Goddamn Sjokoladefabrikk. På folkemunne kalles det bare for Virgin Megastore. How rude.
<3
Altså, man gjør vel å merke at for ti år siden så fungerte norsk komersiell medieutsalg følgende: musikk kjøpte man i platebutikken, bøker i bokhandelen, film kjøpte man i filmkiosken og spill kjøpte man i leketøysbutikken om man var heldig å finne en som solgte slikt. Det nærmeste man kom til en sammenheng mellom disse tingene het Oslo City og innebar rulletrappsreiser som krevde niste og en mengde H&M innslag kreditert de vandrende lommebøkene jeg på den tiden var avhengig av. Utvalget kunne man enkelt og greit kalle patetisk.
Å gå fra slike u-lands forhold til de rikdommer som åpenbarte seg langs Oxford Street er vanskelig å beskrive. Siden jeg var kommet i den alderen hvor man mer eller mindre motvillig ble nødt til å kaste G.I. Joe lekene på loftet, bytte ut Poco Loco couturen og innsé at Hulk Hogan ikke sloss på orntli var jakten etter et surrogat endelig over.
Leketøysbutikken var alltid det beste jeg visste. Jeg har fremdeles krystallklare minner fra da jeg var fire år og pappa ville dra meg med til Arken i Bergen der eimen av kanelboller hang som englefis og jeg fikk peke meg ut en He-Man på hyller som var så uendelig store sett fra snørrungeperspektiv. Hele denne prosessen og den resulterende anskaffelsen av den formede plastikken så elskverdig produsert av kinesiske barnehender ga meg en ubeskrivelig glede. Det er den eneste sammenlikningen jeg kan dra med åpenbaringen som møtte meg i denne britiske butikken av mad pwn.
Uendelige rader med musikk, spill, bøker og film i vemodig vakre, ryddige, shoppingvennlige omgivelser med smilende ompalompa ansatte i røde Virgin uniformer og ikke et jævla klesplagg å spore uten bandlogos av mad rawk. Med et utvalg jeg bare kunne drømme om (som på den tiden ville ta mange måneder før de havnet i norske slagshyller) og priser som minnet om den gangen jeg stjal all øl’en til foreldra mine på campingtur i Danmark og solgte de tilbake for priser bare en femåring fullstendig uten snev av økonomisk forståelse ville finne på (vi snakker øre og legoklosser her og veksel som overgikk utsalgsprisen).
Gjennom årene har det blitt flere turer hit og fantastiske skatter har jeg vendt tilbake med. X-COM, Myst, Diablo, Civilization II, Playstation, Tomb Raider, mengder med engelske bøker, utekstede VHS filmer og CDer.
Ellers utmerker London seg på et par punkter. Engelskmennene snakker heldigvis engelsk, et språk jeg behersker ganske greit, selv om de insisterer på å prate sånn tullengelsk brukt i rollespill og stort sett alle filmer der drager eller sverd er involvert. Have at thee. Røykeloven er per dags dato ikke i effekt og jobben har gratis cola.
Så hvorfor har det seg at jeg bare lengter hjem til 360n min og den forhåndsbestilte kopien av Ghost Recon: Advanced Warfighter jeg nettopp plukka opp på Virgin?
As I walk through the Valley of Shadow of Death, I fear no Evil… for I have three lives left.
Dante Out.