Forskjellen mellom film og spill er markant. Diskusjonen passiv vs. interaktiv underholdning har liksom ikke kommet noen vei. Unger som sitter hele dagen foran TV’en blir pent ignorert, mens spilling skal begrenses til en time etter leksetid. Samtidig blir gubben som sitter og ser åndsfraværende på tippekampen møtt med et forståelsesfullt smil og velmenende hoderisting. Bytter du ut tippekampen med en engasjerende runde Quake 4 så er det første steg til skilsmisse.
I disse dager er det liksom akseptert at man kan ha emosjonelle følser knyttet til TV. Det er greit at man feller en tåre når Gandalf rir en flammende Balrog-rakett til undergrunnen, men dersom man gjør det samme når man har gitt Sephiroth velfortjent asswhooping i en følse blandet av pur ekstase og bunnløst tap, ja da syntes til og med jeg at du er en jævla skrulling.
Ååå eg hugheilar deg av heile mi hoppande blodpumpe, kom lat oss trynsleikja! Finnes nesten ikke grenser for hvor mye sipping det var i salen.
Jeg klarer liksom ikke forklare i ord hvor frustrerende det er å ikke kunne formidle gleden som finnes i mediet på en måte som ikke fører til himling av øyer og tomme blikk. Det kan da ikke gå an å bruke tiden sin på noe så unyttig når man isteden kunne fulgt med på days of our lives. De forstår ikke at vi bare er forut vår tid. For det er det vi er. Dette er den nye underholdningsrevolusjonen og dere går glipp av den.
Dette kommer være det første leken du kjøper til ungen din. Man skulle nesten tro det har vært ute en stund… ^_^
Resultatet er som regel det samme. Man må liksom unnskylde seg for å være en gamer.
"Hva gjorde du idag?" "Jeg kjeda meg 16 timer i strekk og fant på 10 nye måter å ta livet av meg på" "Kult."
"Hva gjorde du idag?" "Jeg var ute på en epic quest der jeg løste utallige gåter, møtte intressante karakterer i spennende verdener og reddet universet fra en flammende skrukkøgle med kroppslige tilheng best ubeskrevet" "Dust. Bli voksen a."
Etter å nettopp ha fylt 25 år føler jeg for et skriftlig oppgjør mot terror-regimet som er uskrevne sosiale regler. Det er slutt på dagene der man sier at man hører litt på musikk, ser en bra film, leser en bra bok, trener reaksjonsevnen og løser IQ tester som hadde fått MENSA medlemmer til å klø seg ettertenksomt i skjegget. Fra nå av skal jeg si det som det er. Kulminasjonen av alle førnevnte, sosialt aksepterte tidsfordriv : Jeg spilte et jævla spill til jeg spøy! Til snørra, brunfarget av cola rant og øya var røde og hovne; til jeg deisa til sengs så utmattet og lykkelig som jeg aldri har vært før. DET gjorde jeg igår. Hva faen gjorde du?!
Sånn. Det var en veldig lang avsporing. For jeg skulle igrunn komme med litt synsing om hvordan film og spill kommer til å gli litt inn i hverandre etterhvert. Jada, det er en klisje, det er jeg fullstendig klar over. Var det ikke i 2002 vi ikke engang skulle ha TV lenger, men få signaler orba rett inn i hjernene våre? Beyond 2000 var det beste tv-showet evar.
Men MMORPG spill har allikevel tatt de første stegene. Ikke fordi de nødvendigvis er det beste eksempelet på hva som er bra med spill, men jeg tror de gir det beste eksempelet på hvordan spill kommer til å bli. Styrken slike spill har er at de har ekspansjonsmuligheter ut i det uendelige og den menneskelige faktoren. De mangler liksom "noe" for at man skal bli helt overbevist om at dette er en ny verden. Når Gandalf_2581 løper forbi så kan man igrunn glemme det meste om spillimmersjon. Allikevel er menneskelig kontakt den største styrken, og dersom man føler for litt mer hardcore rollespill finner man alltids en RPG server man kan bedrive det med.
Etter man har spilt slike spill en stund er det som regel kompisfaktoren og ekspansjoner som holder en igjen i spillet. Men dette gjelder også den seriøst underbrukte taktikken med events. Events er spesielle sekvenser i disse spillene som bryter fra den normale spillopplevelsen. Dette blir brukt for å videreutvikle storyline og bryte monotonien som vanligvis ødelegger for slike spill til slutt. I varierende grad involverer disse eventsene både scriptede sekvenser, nye områder og skuespillere. Skuespillere? Jeg mener GMs som styrer spesielle karakterer for å lire av seg noen inspirerende fraser. Blant annet Funcom har brukt dette en del i Anarchy-Online og skal ha mye respekt for å holde historien i spillet gående.
Events utvikler seg som regel til en lagg fest av de sjeldne, men er stort sett veldig morro for de involverte.
Events utvikler seg som regel til en lagg fest av de sjeldne, men er stort sett veldig morro for de involverte.
Så kommer vi endelig til poenget mitt. Til nå er det customer-service folk som tar på seg disse rollene, og de får som regel utlevert et ark med ferdige replikker og hva de skal gjøre. Men kanskje vi én dag kommer til å få "profesjonelle" skuespillere til å valse i spillverdener rundt omkring. Skuespillere med kompliserte roller der de må kunne bakgrunn, motiver og alle detaljer rundt karakteren de spiller. Roller som kan vare fra et par timer til et par måneder. Roller som er tilpasset historien i spillet. Flere ganger er det forsøkt å få spillere til å inneha slike roller, der de er blitt skrevet inn i historien, men resultatet har som regel vært heller kjedelig.
Tenk deg så et scenario der du sitter og spiller WoW, midt uti ødemarka møter du på Prince Arthas (kjent karakter i Warcraft universet). Du vet Blizzard har hyra inn verdens beste skuespiller, Steven Seagal (som også hadde spilt Roland Drake i Anarchy-Online) til å spille rollen, og løper bort for å få signert murloc’en din (eller noe like personlig og slimete). Voiceovers følger jo med i pakka så det er med Seagals kjente sensuelle og autoriske stemmen han ber deg stikke av før han dreper deg med kredittkortet sitt.
Dette er fremtiden altsåeh. Tenk deg alle B-kjendisene som kunne trengt en ekstra jobb. Chuck Norris og Don Johnson kunne for eksempel satt litt fart i communitien til Everquest. Dersom du ser for deg en fremtid som MMORPG skuespiller er kanskje første steg på veien en jobb som GM hos Blizzard.
Dante Ut