Etter å nettopp ha investert i en 360 kjenner Dante for å prate om generasjoner og politikk og sånn.
Forestill deg at du er en person fullstendig uten livsglede og derfor ikke eier en eneste spillkonsoll. Deretter later du som at du er i stand til å fantasere om en verden der du er fullstendig nøytral og ikke har noe for eller imot hverken Sony, Microsoft eller Nintendo.
Bleargh my life!
Dersom du hadde blitt presentert PS2, Xbox og Gamecube i denne fantasiverdenen og blitt bedt om å velge ut én så hadde valget blitt ganske vanskelig. Ikke fordi de alle er så bra, men fordi de er så forbanna like.
Alle tre boksene er ufyselig stygge og passer ikke til noe som helst på stereobenken. De bruker nesten identiske håndkontroller, alle tre forsøker å presse igjennom en sånn halveis gjennomtenkt online løsning og takket være monopoliseringen av spillutgiverne kan man få tak i stort sett 70-80% av alle store titler på alle tre konsollene.
Stygg, styggere, kjedelig.
Nøyaktig hvilken ville du velge? Ville du valgt Xbox for den økte maskinkraften og harddisken, Gamecube for Mario franchisen eller PS2 for det enorme spillbiblioteket?
Ettersom disse konsollene synger på siste verset er det litt festlig å se tilbake og ta en vareopptelling før vi spytter i graset og rir inn i en nestegenerasjons solnedgang.
Faktum er at svært lite skiller den forrige generasjonen fra hverandre. Det var skjebnen, et fåtall eksklusive titler, styrken på merkevaren og pappas lommebok som bestemte hva drittungene maste mest etter de 4 siste julaftene.
Jeg vet at jeg generaliserer ganske heftig her, men faktum er at det var absolutt ingenting ved maskinvaren selv som oppfordret til merkelojalitet og konsollmonogami.
Dette blir det nå en slutt på. Neste generasjon vil tviholde på oppmerksomheten din og lure deg til å gjøre investeringer i konsollen som gjør det bortimot smertefullt å bytte til konkurrenten. Omtrent som å rive vekk et sånt ekkelt plaster der de har brukt samme type lim som på gaffateip. Også må du helle bensin og krutt på det og tenne på akkurat som Rambo. De vil belønne din lojalitet til systemet og skape et ganske markant skille mellom de tre store aktørene.
www.xbox.com
Xbox 360 kommer idag levert med et ganske omfattende online system. Flerspillermuligheter har man med Xbox Live, enkle arkadespill kan man laste ned på Xbox Arcade og trailere, bilder, profilbilder og annet fjas kan du handle på Xbox Marketplace. Det hele er enkelt og fint innpakket i en konsollvennlig profil. Kjøpene av arkadespill og ekstramateriale gjøres med Microsoft sin egen valuta.
Så. Siden dette her er så enkelt at selv mamman din kunne gjøre det, er det så alt for lett å glemme at du rett og slett investerer i ting som kun kan benyttes på Xboxen din. Hver gang du handler nye billige arkadespill eller teite bilder til profilen din så kryper Microsoft étt steg nærmere fullstendig stuedominasjon.
Å navigere rundt i marketplace er en relativt smertefull opplevelse. Jeg er er pisslei av å scrolle forbi 20000 EA titler for å komme frem til godsakene.
Men den virkelige skjulte faren er selve profilen din. Den lagrer informasjon om spillene du har spilt og viser det frem for hele verden. Denne informasjonen kan bestå av alt fra hvor langt du har kommet, hvor lenge du har spilt og hvor bra du har gjort det. I belønning får man poeng og muligheten til å briefe for hele verden om hvor m4d l33t du er. Dette systemet kalles for achievements og det er helt perplekserende genialt i sin enkelhet.
Vanligvis når man runder et spill så er det eneste man sitter igjen med (sånn rent bortsett fra følsen å ha oppnådd noe moderat heftig i ditt liv) en mulighet til å skryte av det til kompiser. Det er kanskje én eller to stykker i omgangskretsen din som overhodet hadde hatt interesse av at du klarte Ninja Gaiden igår. Uansett må de ta deg på ordet ettersom sjansene er store for at du var det eneste vitnet til denne fantastiske begivenheten. Kudos til deg. Hadde dette spillet vært på Xbox 360 så hadde du fått en fin liten achievement festet til profilen din for evig og alltid.
Jak & Daxter var spillet jeg ga inn for mine egen samlemani. Jeg bare måtte finne alle gulleggene, som en rabiat Pokemonspiller høy på spylevæske. Achievements vekker samme instinktet.
Mange spill belønner deg for å gjøre noe ekstra vanskelig, men når du er ferdig med spillet så bare støver dine gamle bragder ned på minnekortet. På 360 lagres alt dette i profilen din. Det gjør at du spiller på en litt annen måte fordi du føler at du oppnår noe mer enn din egen tilfredshet over å klare noe vanskelig. Utilsiktet fra Microsoft kanskje, men det kan være en utslagsgivende faktor når man skal velge hvilken platform man handler den neste investeringen til.
…og neste investering eeeeer: Oblivion til 360! Drager & sverd n shits! Ph33r teh lightbl00m of d00m.
Hittil er det bare Xbox 360 som er ute på markedet, men vi vet nok om de to andre konsollene til å ta på spekuleringstrusene. Det man kan være helt sikker på er at Sony og Nintendo begge har strategier for å kontre det 360 har å komme med. I mørke skygger hviskes det om nedlastbare spillkataloger, særegne spillkontrollere og blåstråler.
Om tre dager dumper forhåpentligvis collectors versjonen av Oblivion fra Spiderman ned i postkassen og da skal nok denne profilen til seters!
Forhåndsbestilling og beskjeden avholdenhet er for meg den viseste vei når det kommer til lansering av nye konsoller. Jeg er som regel ikke den som står i kø utenfor butikken på lanseringsdatoen og fryser nøttene av meg. For at jeg skal gidde det skal det være snakk om en ganske så betraktelig sosial gevinst eller unntakstilstand. Faktisk er det eneste eksempelet jeg kan erindre en spesielt rævkald kveld utenfor Game i Malmø sammen med en gjeng World of Warcraft kåte guildkompiser.
Xbox 360 var intet unntak. Som fanebærer for den nye generasjonen TV-spill ble lanseringen møtt med et megaentusiastisk "mjavel?" av undertegnede. Det er kanskje ikke så overraskende at det er spillene som selger konsollen, og 360 tilbød absolutt nada over moderat interesse ved lansering. Bedre grafikk, kraftigere prosessor og hyllester fra karismatiske PR-personligheter er vel og bra, men som vi så i forrige generasjon så klarte PS2 å klore seg fast i lederposisjon til tross for at Xbox lanserte over et år senere.
For hvordan Microsoft har prestert å skrive om reglene for konsollspesifik gaming med sitt achievementssystem og marketplace er en annen bloggpost nødvendig.
Men jeg blir som regel overbevist etter en stund når kvalitetsspillene begynner å komme, og for meg så er den nye generasjonen innledet med Ghost Recon: Advanced Warfighter. Jeg var så heldig å få prøve dette spillet rett før lansering og bestilte meg en 360 dagen etter. En uke senere fikk jeg endelig plukket opp min forhåndsbestilte kopi av spillet og samme kveld var spillet unnagjort i første omgang.
Ubisoft driter jo Tom Clancy spill som om de har gått på en streng Tom Clancy diett med aktiv Tom Clancis bakteriekulur i to uker og kjenner forskjellen. Av de tre franchisene de ubeskjedent plastrer navnet hans på (Rainbow Six, Splinter Cell og Ghost Recon) så er det Ghost Recon som er og blir min store favoritt, ene og alene på grunn av det første spillet i serien. Selv om jeg hater alt ved fransk kultur må jeg si at bare ordet magnifique beskriver det korrekt. Så hopper vi elegant over oppfølgeren som etter min mening aldri har eksistert og lander på Advanced Warfighter som gjenoppretter seriens ære mer effektivt enn en jomfruhinnetransplantasjon.
Ved første øyenkast så virker GRAW klin likt Full Spectrum Warrior. Spesielt måten man styrer teamet sitt på og settingen. Men GRAW har unngått fallgropene FSW gikk på snørra i, og klarer faktisk å holde på interessen lengre enn to brett.
Jeg har sverget på å aldri igjen ta ordet "fotorealistisk" i min munn siden jeg dro den i sammenheng med Unreal for nesten 10 år siden, men mitt vokabular er ikke velutviklet nok til å finne på et annet ord for møtet med Mexico City i spillet. Kanskje hyperrealistisk er bedre. Du vet typen postkortbilde som har tatt flere timer å ta og kjørt et par runder igjennom diverse manipulasjonsprogram for det lille ekstra.
Byen er gjenskapt på en så vakker og naturtro måte at selv kjipe mellomsekvenser der man sitter i et helikopter og utsettes for pinlige statusoppdateringer fra mennesker beskrevet lengre ned i bloggen blir en visuell gavepakke. Man spaner utover en uendelig stor og vakker by med røykskyer som understreker konflikttemaet på en überelegant måte. En vis mann med skjegg hadde et poeng i det at om overgangene i spillet hadde vært sømløse så hadde effekten vært så uendelig mye større.
Du vimser rundt i et tilsynelatende åpent urbant område og du må utnytte et kontekstsensitivt landskap og din teknologiske overlegenhet til å fullstendig pulverisere enhver motstand. Arsenalet ditt består av fiffige Bond liknende gadgets som gevær som kan sikte rundt hjørner, fjernstyrte flygende roboter og nattsyn som på magisk vis kan brukes i fullt dagslys. En velsignet gang iblant får man også lov til å gi ordre til tanks og helikoptere som fungerer som dine personlige weapons of m4d destruction.
Egne brett er tilegnet den massive pwnage som er snikskyterrifler som kan penetrere vegger og helikoptermonterte miniguns som kan penetrere den kinesiske mur, planeten, hubbelteleskopet i atmosfæren på andre siden, månen og muligens stjernen vi roterer rundt. Alt som en selverklært krigsavhengig pasifist måtte ønske.
Nevnte jeg eksplosjonene?
Men spillet er ikke uten sine feil, og de med litt annerledes smak enn meg kan muligens finne de ødeleggende.
For det aller første, dine datastyrte våpenbrødre er så infernalsk stupide at jeg flere ganger måtte parkere de i et avsideliggende hjørne før et avgjørende slag så jeg kunne slippe å gjenopplive de eller kaste bort tid på å beordre en av de gjenlevende å gjøre det samme. Det siste man behøver når man er midt i shits creek er å bekymre seg over disse glamourmodellene i kevlardrakt. Selv da har jeg opplevd at de har kommet vraltende ut fra gjemmestedet sitt når jeg blir skutt på og blir meid ned momentant. Det kan da ikke være så jævlig vanskelig i disse dager å utstyre datastyrte karakterer med evnen til å søke dekning, eller ihvertfall ha vett nok til å følge direkte ordre.
Settingen er perfekt for en realistisk krigssimulator, men utvikleren gjør flere effektive forsøk på å ødelegge nytelsen med noen absurd malplasserte sidekarakterer. Folkene du tar ordre fra varierer fra en hee-haw general i offisersuniform fra andre verdenskrig, en afro-amerikaner i dress som heter noe like politisk korrekt som Bubba Joe og har en voice acting som tilsier at han ble headhuntet fra reketråleren sin i den mørkeste delen av Louisiana sumpen til det hvite hus og presidenten selv. Sistnevnte har satt opp en webcam på kontoret sitt og gir deg ordre omtrent på tilsynelatende sigarpåvirkede innfall.
Denne helt jævlige chatgruppen driver og plager deg med jevne mellomrom sånn nesten på trass for å ødelegge den realistiske stemningen. Må man på død og liv opphøye karakteren du spiller til den viktigste personen i universet? Det virker nesten som om utvikleren legger opp til at du i oppfølgeren gir ordre til presidenten, får Bubba Joe plukke bomull på ranchen din og har generalen til å drive inn kveget. Stereotyper hadde jeg helst vært foruten i akkurat dette spillet. De hører hjemme i Metal Gear universet.
Minst like latterlig er måten spillet avsluttes på (Jaja, slapp helt av. Skal ikke spoile noe), der den onde generalen du hittil har bekjempet gjennom strategiske slag og velplasserte headshots plutselig blir opphøyd til en superskurk. Det var nesten så jeg lurte på om jeg hadde låst opp et hemmelig område gjennom å sprenge samtlige kjøretøy i spillet og ble presentert med en forhåndsvisning av Spiderman 3 siden den onde General Texmex Porque Maria plutselig dukka opp på skjermen min og begynte å prate til karakteren min direkte. Whyyyyy is his head so big?
Spillet er dessuten alt for kort. Dette er desverre en tendens som er økende i nyere spill der utvikleren bruker mer og mer tid på å utvikle multiplayer biten.
Merk hvordan jeg er bedre til å beskrive det jeg ikke liker. Det betyr IKKE at disse tingene plaget meg nevneverdig, men de hindrer spillet i å bli kåret til spillet jeg vil gifte meg med 2006. Jeg er bare en bitter mann og er derfor lett hengiven til den mørke siden. GRAW får uansett seks gummikyllinger og status "killer app" til Xbox 360.
Spørsmålet er bare hvor mye mer nyskapende det hadde vært om det hadde kommet ut før Full Spectrum Warrior.
P.S.
Jeg har merket meg at enkelte anmeldere savner sivil tilstedeværelse i gatene, men et statskupp er vel neppe tidspunktet for hvermansen å utforske utelivet på. Et busslast med fete amerikanske turister på utkikk etter reseptfrie medikamenter hadde likevel vært et velkomment mål for mine granater.
Følgende adresse har dukket opp blant en del obskure lenker: http://hex168.com/ I skrivende stund er nedtellingen på litt over seks timer. Ettersom hex 168 blir 360 i desimaltall kan denne nedtellingen vise seg ganske betydelig for gamers flest.
Microsoft har lang erfaring med viral marketing og godene det fører med seg. Halo 2 fikk blant annet en viral kampanje uten sidestykke med I love bees. Noe som førte til mye morro og forventning blant de som kunne følge med på kampanjen.
Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals.
Sentralbord VG: 22 00 00 00