Jaja. I mitt forsvar så hadde jeg faktisk legitimt arbeid å bedrive mens jeg var der. Jobben som goodwill ambassadør for de innfødte badegakkene som gresset i Hollywood var mer krevende enn først antatt.
ANYWAYS, nå som jeg ikke lenger har livsvilje (les: tilbake i jobb) kan man vel gjenopplive dette råtnende, illeluktende karkasset av en blogg. Glee!
av in mandag, mai 8th 2006 Lagret under: e3_2006, omg!
Etter 20 timers reising er man endelig kommet frem til Los Angeles. Etter å ha ganske så overraskende kommet seg igjennom sikkerhetskontroller og tollsjekker fikk jeg plantet beina på amerikansk jord.
Jet-lag er et ganske latterlig begrep som man bare tar alvorlig etter 20 timers reising med et par drammer på flyet og x antall birras på venice beach samme "dag".
Natt til søndag ble ganske effektivt brukt til å gå igjennom diverse dokumentarer fra tidligere E3 sammen med znarf, en mindre vellykket turbopakking og litt nervøs fikling med gummikyllingen.
Znarf ikke fullt så fornøyd med å bli etterlatt hjemme denne gangen. Next year doogs!
Deretter bar det til Gardermoen med teh night train på det ugudlige tidspunktet 04:30.
UGUDLIG!
Raka vegen til Amsterdam der de har bacon på Big Nasty burgerne sine og et latterlig finnepå språg.
Pføh!
Det kan vanskelig beskrives hvor forbanna kjipt det er å vente fire timer på flyplassen på flyet sitt når man allerede holder på å bikke over av trøtthet og nesten samtlige batterier på diversjonsartiklene er brukt opp.
OMG WIIIIIII!
Deretter ventet 11 timer på jumbojet med nederlandsk teknomusikk. Alt i alt en relativt vellykket reise som måtte behørig feires på hotellrommet med partners in crime som allerede hadde fått seg en uke i vegas å bli kvitt jetlaggen på.
Prune
Jalle
Tassels
Idag er det Sony pressekonferanse og alle barna gleder sig. Følg med på VG for nyheter utover dagen. Da er det viktig med breakfast of champions!
av in fredag, april 28th 2006 Lagret under: dante, e3, omg!
Right. Tiden er moden. Den er mektig moden. Om en uke og vekslepenger reiser Dante til Los Angeles for å meske seg i det som har vokst seg til å bli verdens største årlige industrimesse; Electronic Entertainment Expo. Eller E3 som det kalles.
Hvilken bransje er det som byr opp til slikt et gjevt ball spør du? Spillbransjen. Ja du veit den derre greia unga dine driver og okkuperer TV’en og PC’en med støtt og stadig når du skal se på dagsrevyen og de protesterer når du sier at de for faen må se å komme seg ut i frisk luft, også låser de seg inne i garasjen og skriker "HVORFOR ELSKER DERE MEG IKKE?!?! HVORFOOOOOOOR?!?!?".
Om spillbransjen hadde vært en gal diktator så hadde E3 vært den obligatoriske militærparaden.
I tre magiske dager invaderes downtown Los Angeles av alt som kan krype og gå av spillutviklere, og med seg sleper de et PR apparat som savner sidestykke. Riktignok er messen stengt for hvermansen, men spilljournalister fra 2 000 0000 0000 land kommer vraltende med dritkule spørsmål som "Har dere ikke en T-skjorte i min størrelse?" og "Hvorfor i "#¤%& bytta dere navn til Wii?".
Nintendo har endelig befestet sin status som spillbransjens Tom Cruise med sine absurde jævla påfunn. Bytte navn fra Revolution til Wii? WTFii?
Låter spennende? Kanskje ikke… men det blir som å be en kristen om å beskrive himmern. "Joa… fint der" svarer de da, og JAGGU er det ikke sånn det er med E3 også. For det er riktig så gjevt som en gamer å kunne snike deg inn i dette Salomons Tempel, Indre Sanktum, Fantomets Hule, Edens Hage, Kaptein Sabeltanns Skattekiste, Eldorado, Narnia, Valhall, Nirvana, Landet til Vest eller Charlie’s Goddamn Sjokoladefabrikk om du vil.
Så hva er det som skjer som er så forbanna spektakulært på denne messen? Vel. Om du er en gamer så vet du det allerede. Og om du ikke er det så kan det vanskelig beskrives med ord. Bilder jeg tok på fjorårets ball får duge. Så får dere følge med når jeg blogger live fra Los Angeles om en ukes tid.
Dante og reisekumpan Hertug Gummikylling Van der Horst ankommer E3 2005.
E3 er en portal til over 10 000 forskjellige verdener.
Hertugen bestemmer seg for å ride in style’ee etter å ha gått flere nerdete kilometer. En gummikyllings ride må aldri pimpes.
R.I.P. Nova. Ditt minne leve evig di heite, heite mø.
Hertugen tar seg til rette med litt kvalitetstid. Gummikyllinger og plastikkmuser er ikke kjent for å avle avkom. Det hadde isåfall blitt en latexgiraff.
Hertugen befinner seg brått i det fryktede Boba-Stormtropp grepet. Heldigvis kan han Kung-Fu og befant seg aldri i noen stor fare.
Hertugen lærer på den harde måten hvorfor man skal se seg både til høyre og venstre når man trasker over veien på E3. Tharr be tanks.
Alex Navarro fra Gamespot.com fant Hertugen "Slimy and hideous".
Pust i bakken før maset fortsetter.
Så fornøyde var arrangørene med at Hertugen tok turen til LA at de oppkalte straks en gate etter hans gummilordship.
E3 er ikke bare spill og nerdesvette, men også drinker på skyskrapere og voldtekt av diverse buskvekster som Dante her demonstrerer.
av in fredag, april 21st 2006 Lagret under: hatt, konge, omg!
(Grunnet inaktivitet på Dante vs. Znarf bloggen har jeg tatt og overført postene over til min egen blogg. Planen er å bruke den andre bloggen til mer nerdete ting.)
Igår kveld gjorde Dante vs. Znarf redaksjonen et eksperimentelt medisinsk forsøk. Forsøket gikk ut på å utsette Dante for store mengder syre og se hva resultatet ble. Resultatet ble følgende sang med tilhørende illustrasjoner:
Tittel: Kongen av Hatt
Tekst: Dante
Melodi: Noe han fant på i farta (finn gjerne på noe selv og syng med)
– Intro Sent her en lørdags kveld en riktig bedriten natt Se der kommer vår helt det er: en mann med hatt – Intro
En kjekkas uten like jenter ligger for hans føtter Dante var hans navn den kjekke mann sjarm og sexappeal i bøtter
På VGB han befinner seg klar som et egg for debatt Mange wierdos som han møter Kongen av Hatt
Hans kjedsomhet uendelig kule blogger han søker Det han leser er sørgelig innlegg så sure som løker
Finnes det ikke et bra innlegg her en skriftlig gjemt skatt Det hadde passa jævlig bra tenkte Kongen av Hatt
Det gikk ikke lenge før hans valg han angret For her var det mye underholdning som manglet
– REF Sent her en lørdags kveld en riktig bedriten natt Se der kommer vår helt det er: KONGEN AV HATT! – REF
Det første han leser, vår modige helt er et innlegg om en katt Hva den spiser og hvor den driter leser Kongen av Hatt
Det neste han leser, en rosa blogg en jente som skriver godt En gla’storie nå med glansbilder på det hadde vår helt digga rått
Men den gang ei, det var ikke så jenta hadde nylig blitt voldtatt Det var da fryktelig å tenke på syntes Kongen av Hatt
Så kom han så til en blogg som få her dreide alt seg om hasj Legaliser meg hit og protester meg dit han blåser en lang marsj
Tragisk hva folk engasjerer seg i dette blir jo aldri tillatt Hvorfor ikke heller engasjere seg i KONGEN AV HATT!!!! æhæhæhæ. syng med om du kan teksten nåååeeeh…
– REF Sent her en lørdags kveld en riktig bedriten natt Se der kommer vår helt det er: KONGEN AV HATT!!!!"#¤%& – REF
Vi følger han videre på eventyr denne bloggen er om en mann Han spiller så mye dataspill at det faenmeg ikke går an
Helten vår lo godt og lenge slikt kunne han ikke forstå At noen personer så triste de er med intet bedre å finne på
Men da plutselig fikk han seg et sjokk ja han fikk nok regelrett fnatt Fordi han leste om seg selv Dante, Kongen av Hatt!
Vi nærmer oss slutten på eventyret nå at du leser fremdeles beviser At du har jævlig lite å finne på ditt ansikte dekket av kviser
Nå har han lest alle bloggene bare Dante vs. Znarf står att Han liker seg der og kaster sine klær han kler jo bare sin hatt
(Grunnet inaktivitet på Dante vs. Znarf bloggen har jeg tatt og overført postene over til min egen blogg. Planen er å bruke den andre bloggen til mer nerdete ting.)
I andre nyheter: Helvete fryser over.
Det var imorges at det utrolige skjedde. En helt normal person uten hysteriske problemer registrerte seg på VGB. Kilder forteller til Dante vs. Znarf at allting tyder på at dette er et engangstilfelle.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier i en uttalelse at marinejegerkommandoen sendte et helikopter for å redde vedkommende, men at det måtte snu etter 500 meter fordi det slapp opp for drivstoff. I tillegg var soldatene litt sultne og følte seg slitne etter den strabasiøse ferden. Ifølge mannskapet var det godt å komme hjem. "Vi ville bare tilbake til kasserna og få i oss litt av Tante Beates betasuppe, den beste suppa sør for Selnes!"
Identiteten til bloggeren er ukjent, og hittil har det ikke rammet det lukkede samfunnet nevneverdig.
Stanka-Dagmar Hyse Byll (46) fra Hønefoss, også kjent som FlowerBabeStarDust18 merket ingenting unormalt da vi ringte henne i ettermiddag.
"Jeg har ikke merket noe som helst. Jeg var godt i gang med dagens 24 innlegg om hvordan jeg ble gjengvoldtatt av halve bygda da jeg var et 8 uker gammelt foster og hvordan jeg levde et liv som rusavhengig prostituert i Kautokeino som 2åring. Men så har jeg vært litt opptatt med å mate de 8 unga mine med Tante Beates betasuppe, den beste suppa sør for Selnes. Det er neimen ikke lett å være enslig mor med 14 morderiske pedofile ekser, men jeg håper bare jeg kan hjelpe andre med min kvalmende lange og introspektive historier med langdryge hideøse detaljer." Stanka-Dagmar er singel gutter, det er bare å stikke innom bloggen hennes for bilder av katten hennes. Oppdateres hvert 4 minutt.
VGMod har bedt alle bloggere på VG om å holde øynene oppe og melde ifra om de merker normal oppførsel hos sine medbloggere. Det har blitt innrapportert étt tilfelle av normalitet i Snåsa, og alle kyllinger ble umiddelbart henrettet med for å forebygge en eventuell epidemi. Dersom dere oppdager ett innlegg som ikke inneholder teite animerte bilder hentet fra google eller tekst som omhandler personlige problemer ber vi dere ta kontakt.
Utenriksministeren forsikrer om at Norge er forberedt, og at vi har et flytende asbestmonster stående klart i middelhavet dersom det oppstår en krisesituasjon. Umiddelbar evakuering til skipet blir signalisert gjennom enda et innlegg om orddelingsfeil.
Også nytt fra VG Blogg er nyåpningen av Dante vs. Znarf som kommer bli den beste bloggen sør for Selnes.
MVH, Dante & Znarf
P.S. For å ikke virke helt normale kan vi nevne at Dante har herpes og Znarf ser Enrique Inglesias over alt.
Den gang VGB var nytt fantes det overraskende mange drevne bloggere her inne som var låst i et kortvarig slag av episke proporsjoner om å være herre over alt som er VGB. Blod, gørr, snørr og tårer falt mens den gamle generasjonen slet seg igjennom flere innlegg om dagen, gjerne flere uker i strekk.
Da, som nå var den aller gjeveste prisen "ukas blogg". Ikke nødvendigvis pga. teletuten man vant, men fordi den ekstra eksponeringen _kanskje_ ga deg nok tilhengere til å storme fiendens bloggeborg med krigsmaskiner drevet av barnegråt!!! *kremt*
Uheldigvis var jeg en av disse som så alt for tidlig ble plukket ut i kampen om ukas blogg og havnet da selvsagt i gruppe med Cildra, som på den tiden var den heiteste tingen siden pannekaker på VGB. Needless to say ble undertegnet velfortjent og grundig most i kampen og den gjeveste pris ble borte for alltid.
Men som et urgammelt reptil fra svunnen tid har jeg overlevd de aller fleste av mine gamle hedenske rivaler og jeg slår til nå! AHAHAHAHAH. Ja nå er den "#¤%& mobilen på utlodning igjen and we craves it. Så her setter vi igang plan B. Fotofiklingkonkurranse-spamming på høyt nivå.
Først et "før" bilde av tidenes største pyse:
Observer hvordan denn pysa blir til tidenes hingst som bare oser testosteron etter en liten tur innom photoshop og et usedvanlig sensuelt fotografi av undertegnede:
*VRRRRIIIIIINSK* Hot! Hot! Hot! Trykk her for å se hotnäss i høyere oppløsning.
The combat continues. Nå skal det graves dypt i mappene på datamaskinen. DEN GJEVESTE MOBILTELEFON SKAL VINNES!
Akk o ve. Bloggingen er ikke min eneste forpliktelse jeg har forsømt den siste tiden. Ny leilighet og flyttemas har tatt kverken på stort sett all kreativ driv hos undertegnede og krevd mye avlat i form av beduggede hyllester av Guitar Hero, Oblivion og andre hellige mirakler.
ANYWAYS. Tiden er kommet for å tømme kameraet for ufyselige småglimt fra hverdagen. Gled eder!
Café LOL i Paris. Gjenstand for gjentatte latterkuler og et par middelmådige lunsjer.
Håkei, det var stort sett alt som kom seg igjennom sensuren. Følgende er bilder tatt fra da spillanmelderen i Dagbla’, Snorre, inviterte til Guitar Hero fest der stort sett alt som kunne krype og gå av norske spilljournalister krøp frem fra sine hideøse gjemmeplasser og tyllet i seg alkohol og nøt noe av det beste bransjen har å tilby oss i år.
Hvorfor han forbarmet seg over meg og lot meg få bli med skal gudene vite, jeg regner bare med at de søkte etter komplett ydmykelse.
Frode tester GH for første gang. Rockefjeset er allerede i ferd med å feste seg.
Der ja. Mye bedre.
Rune møter Frode i kveldens grudgematch. Kan bare gå ut ifra at Rune seiret siden han ga GH terningkast 11 et par uker etterpå. Han holdt ihvertfall undertøyet på denne gangen.
Jeg viser Snorre hvordan en dreven Gutar Heroinist drar rockefjeset.
Jon Cato gjorde oss alle til latter med sine overlegne (DOG KLIN EDRU TØR JEG PÅSTÅ!!!!) skillz. Mad props yahurd, hollar!
Znarf sneik seg til den nye leiligheten min før utpakkingen er klargjort for å begynne på veien jeg er stygt redd kommer lede til mitt totale, fullstendige nederlag i spillet.
Etter å nettopp ha investert i en 360 kjenner Dante for å prate om generasjoner og politikk og sånn.
Forestill deg at du er en person fullstendig uten livsglede og derfor ikke eier en eneste spillkonsoll. Deretter later du som at du er i stand til å fantasere om en verden der du er fullstendig nøytral og ikke har noe for eller imot hverken Sony, Microsoft eller Nintendo.
Bleargh my life!
Dersom du hadde blitt presentert PS2, Xbox og Gamecube i denne fantasiverdenen og blitt bedt om å velge ut én så hadde valget blitt ganske vanskelig. Ikke fordi de alle er så bra, men fordi de er så forbanna like.
Alle tre boksene er ufyselig stygge og passer ikke til noe som helst på stereobenken. De bruker nesten identiske håndkontroller, alle tre forsøker å presse igjennom en sånn halveis gjennomtenkt online løsning og takket være monopoliseringen av spillutgiverne kan man få tak i stort sett 70-80% av alle store titler på alle tre konsollene.
Stygg, styggere, kjedelig.
Nøyaktig hvilken ville du velge? Ville du valgt Xbox for den økte maskinkraften og harddisken, Gamecube for Mario franchisen eller PS2 for det enorme spillbiblioteket?
Ettersom disse konsollene synger på siste verset er det litt festlig å se tilbake og ta en vareopptelling før vi spytter i graset og rir inn i en nestegenerasjons solnedgang.
Faktum er at svært lite skiller den forrige generasjonen fra hverandre. Det var skjebnen, et fåtall eksklusive titler, styrken på merkevaren og pappas lommebok som bestemte hva drittungene maste mest etter de 4 siste julaftene.
Jeg vet at jeg generaliserer ganske heftig her, men faktum er at det var absolutt ingenting ved maskinvaren selv som oppfordret til merkelojalitet og konsollmonogami.
Dette blir det nå en slutt på. Neste generasjon vil tviholde på oppmerksomheten din og lure deg til å gjøre investeringer i konsollen som gjør det bortimot smertefullt å bytte til konkurrenten. Omtrent som å rive vekk et sånt ekkelt plaster der de har brukt samme type lim som på gaffateip. Også må du helle bensin og krutt på det og tenne på akkurat som Rambo. De vil belønne din lojalitet til systemet og skape et ganske markant skille mellom de tre store aktørene.
www.xbox.com
Xbox 360 kommer idag levert med et ganske omfattende online system. Flerspillermuligheter har man med Xbox Live, enkle arkadespill kan man laste ned på Xbox Arcade og trailere, bilder, profilbilder og annet fjas kan du handle på Xbox Marketplace. Det hele er enkelt og fint innpakket i en konsollvennlig profil. Kjøpene av arkadespill og ekstramateriale gjøres med Microsoft sin egen valuta.
Så. Siden dette her er så enkelt at selv mamman din kunne gjøre det, er det så alt for lett å glemme at du rett og slett investerer i ting som kun kan benyttes på Xboxen din. Hver gang du handler nye billige arkadespill eller teite bilder til profilen din så kryper Microsoft étt steg nærmere fullstendig stuedominasjon.
Å navigere rundt i marketplace er en relativt smertefull opplevelse. Jeg er er pisslei av å scrolle forbi 20000 EA titler for å komme frem til godsakene.
Men den virkelige skjulte faren er selve profilen din. Den lagrer informasjon om spillene du har spilt og viser det frem for hele verden. Denne informasjonen kan bestå av alt fra hvor langt du har kommet, hvor lenge du har spilt og hvor bra du har gjort det. I belønning får man poeng og muligheten til å briefe for hele verden om hvor m4d l33t du er. Dette systemet kalles for achievements og det er helt perplekserende genialt i sin enkelhet.
Vanligvis når man runder et spill så er det eneste man sitter igjen med (sånn rent bortsett fra følsen å ha oppnådd noe moderat heftig i ditt liv) en mulighet til å skryte av det til kompiser. Det er kanskje én eller to stykker i omgangskretsen din som overhodet hadde hatt interesse av at du klarte Ninja Gaiden igår. Uansett må de ta deg på ordet ettersom sjansene er store for at du var det eneste vitnet til denne fantastiske begivenheten. Kudos til deg. Hadde dette spillet vært på Xbox 360 så hadde du fått en fin liten achievement festet til profilen din for evig og alltid.
Jak & Daxter var spillet jeg ga inn for mine egen samlemani. Jeg bare måtte finne alle gulleggene, som en rabiat Pokemonspiller høy på spylevæske. Achievements vekker samme instinktet.
Mange spill belønner deg for å gjøre noe ekstra vanskelig, men når du er ferdig med spillet så bare støver dine gamle bragder ned på minnekortet. På 360 lagres alt dette i profilen din. Det gjør at du spiller på en litt annen måte fordi du føler at du oppnår noe mer enn din egen tilfredshet over å klare noe vanskelig. Utilsiktet fra Microsoft kanskje, men det kan være en utslagsgivende faktor når man skal velge hvilken platform man handler den neste investeringen til.
…og neste investering eeeeer: Oblivion til 360! Drager & sverd n shits! Ph33r teh lightbl00m of d00m.
Hittil er det bare Xbox 360 som er ute på markedet, men vi vet nok om de to andre konsollene til å ta på spekuleringstrusene. Det man kan være helt sikker på er at Sony og Nintendo begge har strategier for å kontre det 360 har å komme med. I mørke skygger hviskes det om nedlastbare spillkataloger, særegne spillkontrollere og blåstråler.
Om tre dager dumper forhåpentligvis collectors versjonen av Oblivion fra Spiderman ned i postkassen og da skal nok denne profilen til seters!
Forhåndsbestilling og beskjeden avholdenhet er for meg den viseste vei når det kommer til lansering av nye konsoller. Jeg er som regel ikke den som står i kø utenfor butikken på lanseringsdatoen og fryser nøttene av meg. For at jeg skal gidde det skal det være snakk om en ganske så betraktelig sosial gevinst eller unntakstilstand. Faktisk er det eneste eksempelet jeg kan erindre en spesielt rævkald kveld utenfor Game i Malmø sammen med en gjeng World of Warcraft kåte guildkompiser.
Xbox 360 var intet unntak. Som fanebærer for den nye generasjonen TV-spill ble lanseringen møtt med et megaentusiastisk "mjavel?" av undertegnede. Det er kanskje ikke så overraskende at det er spillene som selger konsollen, og 360 tilbød absolutt nada over moderat interesse ved lansering. Bedre grafikk, kraftigere prosessor og hyllester fra karismatiske PR-personligheter er vel og bra, men som vi så i forrige generasjon så klarte PS2 å klore seg fast i lederposisjon til tross for at Xbox lanserte over et år senere.
For hvordan Microsoft har prestert å skrive om reglene for konsollspesifik gaming med sitt achievementssystem og marketplace er en annen bloggpost nødvendig.
Men jeg blir som regel overbevist etter en stund når kvalitetsspillene begynner å komme, og for meg så er den nye generasjonen innledet med Ghost Recon: Advanced Warfighter. Jeg var så heldig å få prøve dette spillet rett før lansering og bestilte meg en 360 dagen etter. En uke senere fikk jeg endelig plukket opp min forhåndsbestilte kopi av spillet og samme kveld var spillet unnagjort i første omgang.
Ubisoft driter jo Tom Clancy spill som om de har gått på en streng Tom Clancy diett med aktiv Tom Clancis bakteriekulur i to uker og kjenner forskjellen. Av de tre franchisene de ubeskjedent plastrer navnet hans på (Rainbow Six, Splinter Cell og Ghost Recon) så er det Ghost Recon som er og blir min store favoritt, ene og alene på grunn av det første spillet i serien. Selv om jeg hater alt ved fransk kultur må jeg si at bare ordet magnifique beskriver det korrekt. Så hopper vi elegant over oppfølgeren som etter min mening aldri har eksistert og lander på Advanced Warfighter som gjenoppretter seriens ære mer effektivt enn en jomfruhinnetransplantasjon.
Ved første øyenkast så virker GRAW klin likt Full Spectrum Warrior. Spesielt måten man styrer teamet sitt på og settingen. Men GRAW har unngått fallgropene FSW gikk på snørra i, og klarer faktisk å holde på interessen lengre enn to brett.
Jeg har sverget på å aldri igjen ta ordet "fotorealistisk" i min munn siden jeg dro den i sammenheng med Unreal for nesten 10 år siden, men mitt vokabular er ikke velutviklet nok til å finne på et annet ord for møtet med Mexico City i spillet. Kanskje hyperrealistisk er bedre. Du vet typen postkortbilde som har tatt flere timer å ta og kjørt et par runder igjennom diverse manipulasjonsprogram for det lille ekstra.
Byen er gjenskapt på en så vakker og naturtro måte at selv kjipe mellomsekvenser der man sitter i et helikopter og utsettes for pinlige statusoppdateringer fra mennesker beskrevet lengre ned i bloggen blir en visuell gavepakke. Man spaner utover en uendelig stor og vakker by med røykskyer som understreker konflikttemaet på en überelegant måte. En vis mann med skjegg hadde et poeng i det at om overgangene i spillet hadde vært sømløse så hadde effekten vært så uendelig mye større.
Du vimser rundt i et tilsynelatende åpent urbant område og du må utnytte et kontekstsensitivt landskap og din teknologiske overlegenhet til å fullstendig pulverisere enhver motstand. Arsenalet ditt består av fiffige Bond liknende gadgets som gevær som kan sikte rundt hjørner, fjernstyrte flygende roboter og nattsyn som på magisk vis kan brukes i fullt dagslys. En velsignet gang iblant får man også lov til å gi ordre til tanks og helikoptere som fungerer som dine personlige weapons of m4d destruction.
Egne brett er tilegnet den massive pwnage som er snikskyterrifler som kan penetrere vegger og helikoptermonterte miniguns som kan penetrere den kinesiske mur, planeten, hubbelteleskopet i atmosfæren på andre siden, månen og muligens stjernen vi roterer rundt. Alt som en selverklært krigsavhengig pasifist måtte ønske.
Nevnte jeg eksplosjonene?
Men spillet er ikke uten sine feil, og de med litt annerledes smak enn meg kan muligens finne de ødeleggende.
For det aller første, dine datastyrte våpenbrødre er så infernalsk stupide at jeg flere ganger måtte parkere de i et avsideliggende hjørne før et avgjørende slag så jeg kunne slippe å gjenopplive de eller kaste bort tid på å beordre en av de gjenlevende å gjøre det samme. Det siste man behøver når man er midt i shits creek er å bekymre seg over disse glamourmodellene i kevlardrakt. Selv da har jeg opplevd at de har kommet vraltende ut fra gjemmestedet sitt når jeg blir skutt på og blir meid ned momentant. Det kan da ikke være så jævlig vanskelig i disse dager å utstyre datastyrte karakterer med evnen til å søke dekning, eller ihvertfall ha vett nok til å følge direkte ordre.
Settingen er perfekt for en realistisk krigssimulator, men utvikleren gjør flere effektive forsøk på å ødelegge nytelsen med noen absurd malplasserte sidekarakterer. Folkene du tar ordre fra varierer fra en hee-haw general i offisersuniform fra andre verdenskrig, en afro-amerikaner i dress som heter noe like politisk korrekt som Bubba Joe og har en voice acting som tilsier at han ble headhuntet fra reketråleren sin i den mørkeste delen av Louisiana sumpen til det hvite hus og presidenten selv. Sistnevnte har satt opp en webcam på kontoret sitt og gir deg ordre omtrent på tilsynelatende sigarpåvirkede innfall.
Denne helt jævlige chatgruppen driver og plager deg med jevne mellomrom sånn nesten på trass for å ødelegge den realistiske stemningen. Må man på død og liv opphøye karakteren du spiller til den viktigste personen i universet? Det virker nesten som om utvikleren legger opp til at du i oppfølgeren gir ordre til presidenten, får Bubba Joe plukke bomull på ranchen din og har generalen til å drive inn kveget. Stereotyper hadde jeg helst vært foruten i akkurat dette spillet. De hører hjemme i Metal Gear universet.
Minst like latterlig er måten spillet avsluttes på (Jaja, slapp helt av. Skal ikke spoile noe), der den onde generalen du hittil har bekjempet gjennom strategiske slag og velplasserte headshots plutselig blir opphøyd til en superskurk. Det var nesten så jeg lurte på om jeg hadde låst opp et hemmelig område gjennom å sprenge samtlige kjøretøy i spillet og ble presentert med en forhåndsvisning av Spiderman 3 siden den onde General Texmex Porque Maria plutselig dukka opp på skjermen min og begynte å prate til karakteren min direkte. Whyyyyy is his head so big?
Spillet er dessuten alt for kort. Dette er desverre en tendens som er økende i nyere spill der utvikleren bruker mer og mer tid på å utvikle multiplayer biten.
Merk hvordan jeg er bedre til å beskrive det jeg ikke liker. Det betyr IKKE at disse tingene plaget meg nevneverdig, men de hindrer spillet i å bli kåret til spillet jeg vil gifte meg med 2006. Jeg er bare en bitter mann og er derfor lett hengiven til den mørke siden. GRAW får uansett seks gummikyllinger og status "killer app" til Xbox 360.
Spørsmålet er bare hvor mye mer nyskapende det hadde vært om det hadde kommet ut før Full Spectrum Warrior.
P.S.
Jeg har merket meg at enkelte anmeldere savner sivil tilstedeværelse i gatene, men et statskupp er vel neppe tidspunktet for hvermansen å utforske utelivet på. Et busslast med fete amerikanske turister på utkikk etter reseptfrie medikamenter hadde likevel vært et velkomment mål for mine granater.
Da er Dante på bisnissreise igjen. Denne gang til et betraktelig mindre barbarisk land enn de mørke edifiser av R’lyeh, vagt tilhintet av den gale araber.
Jeg var 14 første gang jeg besudlet engelsk jord, og førsteinntrykket var, skal vi si miserabelt? Ja det skal vi. London er og blir en mørk og trist tåkedott på denne jord, befolket av mennesker som utvilsomt har både en og to dyptvannsfisker i slektstreet. Og jaggu henger førsteinntrykket fremdeles igjen. Ut av vinduet nå er det bare regn, tåke og grå tristesse. Blæ.
Men det tok ikke mange timene før byen hentet seg betraktelig inn. Etter en ufyselig halvtime med rævdilting etter klesshoppende opphav ble jeg behørig parkert i det mamma senere døpte "barnehagen for pubertale tenåringsgutter", eller som jeg liker å kalle det: Salomons Tempel, Indre Sanktum, Fantomets Hule, Edens Hage, Kaptein Sabeltanns Skattekiste, Eldorado, Narnia, Valhall, Nirvana, Landet til Vest eller Charlie’s Goddamn Sjokoladefabrikk. På folkemunne kalles det bare for Virgin Megastore. How rude.
<3
Altså, man gjør vel å merke at for ti år siden så fungerte norsk komersiell medieutsalg følgende: musikk kjøpte man i platebutikken, bøker i bokhandelen, film kjøpte man i filmkiosken og spill kjøpte man i leketøysbutikken om man var heldig å finne en som solgte slikt. Det nærmeste man kom til en sammenheng mellom disse tingene het Oslo City og innebar rulletrappsreiser som krevde niste og en mengde H&M innslag kreditert de vandrende lommebøkene jeg på den tiden var avhengig av. Utvalget kunne man enkelt og greit kalle patetisk.
Å gå fra slike u-lands forhold til de rikdommer som åpenbarte seg langs Oxford Street er vanskelig å beskrive. Siden jeg var kommet i den alderen hvor man mer eller mindre motvillig ble nødt til å kaste G.I. Joe lekene på loftet, bytte ut Poco Loco couturen og innsé at Hulk Hogan ikke sloss på orntli var jakten etter et surrogat endelig over.
Leketøysbutikken var alltid det beste jeg visste. Jeg har fremdeles krystallklare minner fra da jeg var fire år og pappa ville dra meg med til Arken i Bergen der eimen av kanelboller hang som englefis og jeg fikk peke meg ut en He-Man på hyller som var så uendelig store sett fra snørrungeperspektiv. Hele denne prosessen og den resulterende anskaffelsen av den formede plastikken så elskverdig produsert av kinesiske barnehender ga meg en ubeskrivelig glede. Det er den eneste sammenlikningen jeg kan dra med åpenbaringen som møtte meg i denne britiske butikken av mad pwn.
Uendelige rader med musikk, spill, bøker og film i vemodig vakre, ryddige, shoppingvennlige omgivelser med smilende ompalompa ansatte i røde Virgin uniformer og ikke et jævla klesplagg å spore uten bandlogos av mad rawk. Med et utvalg jeg bare kunne drømme om (som på den tiden ville ta mange måneder før de havnet i norske slagshyller) og priser som minnet om den gangen jeg stjal all øl’en til foreldra mine på campingtur i Danmark og solgte de tilbake for priser bare en femåring fullstendig uten snev av økonomisk forståelse ville finne på (vi snakker øre og legoklosser her og veksel som overgikk utsalgsprisen).
Gjennom årene har det blitt flere turer hit og fantastiske skatter har jeg vendt tilbake med. X-COM, Myst, Diablo, Civilization II, Playstation, Tomb Raider, mengder med engelske bøker, utekstede VHS filmer og CDer.
Ellers utmerker London seg på et par punkter. Engelskmennene snakker heldigvis engelsk, et språk jeg behersker ganske greit, selv om de insisterer på å prate sånn tullengelsk brukt i rollespill og stort sett alle filmer der drager eller sverd er involvert. Have at thee. Røykeloven er per dags dato ikke i effekt og jobben har gratis cola.
Så hvorfor har det seg at jeg bare lengter hjem til 360n min og den forhåndsbestilte kopien av Ghost Recon: Advanced Warfighter jeg nettopp plukka opp på Virgin?
As I walk through the Valley of Shadow of Death, I fear no Evil… for I have three lives left.
Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals.
Sentralbord VG: 22 00 00 00